20160426

Bibliotek er et verb!

kronikk på trykk i Fædrelamdsvennen 25. april 2016

Bibliotekets samlinger kan man bære med seg i lomma, via sin smartelefon. Man kan med en neologisme si at samfunnet blir «snikbibliotekifisert.» Bibliotekene er så sømløst til stede, at man ikke en gang riktig vet når man bruker biblioteket. Mens middelalderens humanister måtte begi seg ut på farefulle ferder for å lete etter en sjelden “skroll” - kan man idag, verden rundt, “skrolle” seg nedover samme oldtidsdokument, hvor og når man måtte ønske det. 

Ordet bibliotek kommer fra gresk og defineres som “et lokale eller rom der en boksamling blir oppbevart.” Men bør biblioteksektoren ses på som en praksis og ikke kun et boklager? Når “google” og “skroll” kan gå fra substantiv til verb, ser vi ingen grunn til at biblioteket ikke skal kunne gjøre det samme. Bibliotek er noe som gjøres, det er en praksis. Uten mennesker som leter, leser, deler, formidler, transkriberer, reflekterer, diskuterer, produserer og kritiserer skjer det lite i biblioteket. Bokhyllene alene skaper ikke noe nytt, det er først når bøkene løftes ut av hyllene og omdannes til kunnskap og formidling at noe skjer.

Å gå hyllelangs og snuse seg frem til den rette boka er en kunnskapsløs utopi. For det første er mange av bøkene (heldigvis) utlånt. For det andre ville man ikke kunne se skogen for bare trær om alt skulle stå på hylla til enhver tid. I tillegg har selve oppstillingssystemet, Deweys desimalklassifikasjon, sosiale og kulturelle implikasjoner i sin oppbygging, hvor den vestlige verden plasseres først på hyllene. På den måten legges det en forutsetning for hvordan man oppdager litteraturen i biblioteket når man rusler hyllelangs. Få ting er nøytrale, heller ikke det man ikke ser.
- At noen er kritiske til biblioteket vitner om at tilbudet benyttes og om engasjement.
Kasseringsprosedyrer, som blant annet “Buskerudgeriljaen” har satt i gang, har flere ganger blitt omtalt og kritisert i pressen. Litteraturkritiker i Morgenbladet, Bernhard Ellefsen spør seg: - Vil romaner av Inghill Johansen eller Karin Moe eller Inger Elisabeth Hansen med tiden forsvinne fra norske biblioteker? Det er viktig vite hva et bibliotek velger bort og begrunne dette. En bevisst politikk for samlingsutvikling er uten tvil sentralt. Og at noen er kritiske til biblioteket vitner om at tilbudet benyttes og om engasjement.
- smalere litteratur gjøres digitalt tilgjengelig

Saken er at norske romaner og faglitteratur, i p- eller e-utgave, aldri har vært mer tilgjengelig for så mange. Enhver med nasjonalt lånekort kan i dag skaffe seg hvilken som helst papirutgave i norske bibliotekkataloger ved enkle tastetrykk. Norske biblioteker samarbeider sømløst og profesjonelt. Nasjonalbibliotekets digitaliseringsprosjekt har allerede tilgjengeliggjort store mengder norsk litteratur og har som mål å ”Utvide bokhylla.no til å omfatte alle norske bokutgivelser fram til og med år 2000”. Det vil også si at smalere litteratur gjøres digitalt tilgjengelig. Man kan være trygg på at ingen bibliotek kaster papirbøker før de har forsikret seg om at depotbiblioteket i Mo i Rana har det antallet bøker de skal ha.

Men la oss også stille dette spørsmålet: anmeldes den smalere litteraturen i norske aviser? Formidles den der? Flere og flere aviser kutter ut litteraturanmeldelser, noe som er en viktig kilde til å orientere seg for bibliotekarer. Å holde seg oppdatert på ny litteratur, vurdere den og kjøpe den inn kan fort bli en heltidsbeskjeftigelse. Det kan ses som et strukturelt og politisk problem at det som regel ikke er del av bibliotekarenes betalte arbeidsoppgaver å lese seg opp på litteratur, med det forventes at dette blir gjort på fritiden.

Det som har blitt kalt “Litteraturhusparagrafen” i Loven om folkebibliotek fastsetter at “Folkebibliotekene skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt.” Dette tydeliggjør biblioteket som et sted for produksjon av meninger, kunnskap og kunst. Mandatet er enormt. Samarbeid bibliotek imellom og ikke minst “eierne” (folket, de som bruker biblioteket) blir sentralt i tida framover. Da er det viktig at biblioteket faktisk er et sted det er attraktivt å besøke.

- Å gå hyllelangs og snuse seg frem til den rette boka er en kunnskapsløs utopi. 

Bibliotekarer har alltid brukt fagkunnskap til å magasinere og kassere bøker. Det gledelige nå, er at boksamling og praksiser i biblioteket i større grad kan utfylle hverandre. Skulle det være så galt at én av utgavene til «de fire store, Ibsen, Hamsun, Kielland og Lie» måtte vike, så kunne det jo være til fordel for å få plass til Camilla Colletts samlede verker, som ikke har vært utgitt samlet siden 1913! Ved å velge litt mindre plass til én av de fire store menn, kan det eksempelvis ryddes rom for Norges første samfunnskritiske romanforfatter. Det sier seg selv at vi bibliotekarer trenger gode samtalepartnere og rådgivere i tiden fremover. Ris, ros og ikke minst engasjement er viktig i diskusjonen for hvordan vi skal drive bibliotekene. Bibliotekene er, og skal være en sentral arena for meningsutveksling, diskusjon og samarbeid!

Hilde Daland og Birgitte Kleivset
Litteraturvitere og universitetsbibliotekarer
Universitetet i Agder





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar